Antibiotikaresistens

Antibiotika er stoffer som brukes til behandling av infeksjoner for å hemme eller ødelegge mikrobene som forårsaker sykdom. Antibiotikaresistens er den egenskap ved mikrober at de er motstansdyktige mot virkningen av antibiotika. Utvikling og spredning av antibiotikaresistens er en alvorlig trussel mot all behandling av infeksjonssykdommer.

Antibiotika omfatter medikamenter som brukes mot bakterier (antibakterielle midler), sopp (antimykotiske) og parasitter (antiparasittære midler). Virus regnes vanligvis ikke som selvstendig levende organismer, og antrivirale midler faller derfor på siden av den tradisjonelle antibiotikagruppen. Resistens mot antimykotiske og antiparasittære milder har stor betydning ved sykdomstilstander som soppinfeksjoner hos immunsvekkede (for eks. AIDS) og malaria. Den videre teksten vil imidlertid fokusere på ulike aspekter ved resistensutvikling hos bakterier mot antibakterielle midler.

Innføringen av sulfapreparater og penicillin i førstelvdel av 1900-tallet hadde dramatisk innvirkning på overlevelsen ved alvorlige bakterieinfeksjoner så som hjernehinnebetennelse (meningitt), blodforgiftning (sepsis) og lungebetennelse (pneumoni). Infeksjonssykdommer som tidligere var livstruende kunne nå behandles med enkle midler og lite bivirkninger. Det ble imidlertid etter kort tid påvist tilfeller der medikamentene ikke hadde den ønskede virkning. Man kunne i laboratorieforsøk vise at bakteriene var resistente dvs. motstandsdyktige mot den antibakterielle effekten.

Antibiotikaresistens inndeles på ulike måter. I noen tilfeller er alle cellene av en bestemt bakterietype fra naturens side resistente mot et bestemt stoff. Bakteriene betegnes da som "naturlig resistente" mot det aktuelle stoffet. I andre tilfeller vil enkelte bakterieceller av en bakterietype overleve antibiotikabehandling selv om den aktuelle bakterietypen fra naturens side er følsom for det aktuelle stoffet. De resistente bakteriene sies da å ha "ervervet resistens". Bakterier kan erverve resistens gjennom endringer av bakteriens eget arvestoff (mutasjoner) eller ved at bakterien mottar arvestoff som koder for resistensegenskapen fra omgivelsene eller andre bakterier. Ervervet resistens er et økende problem i mange land, og i noen tilfeller finnes det ingen gode behandlingsalternativer p.g.a. resistens mot alle aktuelle medikamenter.

Bakterier kan bli resistente ved bruk av tre ulike hovedmekanismer. I noen tilfeller produserer bakterien enzymer som ødelegger det antibakterielle middelet. Dette er mekanismen for resistens mot "vanlig" penicillin hos urinvegsbakterien E. coli og sårbakterien Staphylococcus aureus (gule stafylokokker). I andre tilfeller endres bakteriestrukturen som det antibakterielle middelet normalt binder seg til slik at medikamentet ikke lenger kan påvirke bakterien. Viktige resistensproblemer så som meticillinresistente gule stafylokokker(MRSA, sykehusbakterie) og pneumokker med nedsatt penicillinfølsomhet (mellomørebetennelse, lungebetennelse) skyldes opptak av arvestoff med påfølgende endring av målmolekyl i bakterien. Endelig kan noen bakterier hindre at det antibakterielle middelet når fram til målmolekylet inne i bakteriecellen. Dette kan enten skje ved at bakteriene "stenger døra" slik at stoffet ikke kommer inn i cellen, eller ved at de skaffer seg pumpemekanismer som pumper ut de antibakterielle molekylene før de kan gjøre noen skade.

Ulike former for antibiotikaresistens oppstår hele tiden i naturen, men bakterier lever under sterkt seleksjonspress der unyttige arveegenskap velges bort i kampen for å overleve. Ervervet antibiotikaresistens har derfor liten utbredelse i antibiotikafrie miljøer. Situasjonen endres dramatisk i miljøer der bakteriene utsettes for store mengder antibakterielle midler. Her vil kun de resistente bakteriene overleve, alle de følsomme vil definisjonsmessig bukke under. Det er på denne måten en innlysende sammenheng mellom forbruket av antibiotika og forekomsten av resistens. I utgangspunktet vil denne mekanismen fungere slik at det kun blir økende resistens mot det middelet man anvender i et gitt miljø. Det har imidlertid vist seg at mange antibakterielle midler kan rammes av samme resistensmekanisme slik at høyt forbruk av ett medikament forårsaker resistens mot en rekke andre midler. Det er også slik at ulike resistensgener kan være saamenkoblet slik at bruk av ett antibakterielt middel sikrer overlevelse av en annen resistensmekanisme i samme bakterie. På befolkningsnivå er det ofte vanskelig å påvise sammenhenger mellom resistens og bruk av enkeltsstoffer. Det er imidlertid en veldokumentert sammenheng mellom totalforbruket av antibakterielle midler og den generelle forekomsten av antibiotikaresistens.

Kampen mot antibiotikaresistens tar utgangspunkt i to hovedstrategier. Vi må begrense unødvendig bruk av antibiotika og vi må hindre spredning av antibiotikaresistente bakterier. Begge disse strategiene omfatter en rekke tiltak og aktiviteter som griper inn i ulike deler av samfunnet. Sentrale satsingsområder vil være antibiotikaforskrivning til mennesker og dyr, hygienetiltak innenfor og utenfor helseinstitusjoner, matvaresikkerhet, vaksinasjonsprogrammer osv. I de fleste land har man ikke klart å få på plass alle de nødvendige delene i dette puslespillet. I de nordiske land har vi til nå klart å holde stand takket være et velorganisert smittevern og en nøktern holdning til antibiotika blant helsearbeidere og befolkningen generelt. Vi utsettes imidlertid for stadig import av resistente bakterier fra utlandet, og også innenfor landets grenser må vi kontinuerlig revurdere og tilpasse tiltakene for å opprettholde den gunstige situasjonen.